Mere tanker og sånt...

Jeg tenker mange ganger på hvorfor nettopp jeg fikk den barndommen jeg har opplevd.. Hvorfor var det jeg som måtte oppleve å ha det helt grusomt opp gjennom årene på barneskole og ungdomsskole? Hva gjorde meg til ett mobbeoffer, den utpekte? Den de lot sin frustrasjon gå utover? Hvorfor lot jeg de knekke meg, gjøre meg til ett usikkert og lite menneske. Ja, for det var det jeg ble.. De fikk meg til å føle meg lite verdt. De, medelever, lærere... Barn og voksne. Personer som skulle være med på å "redde meg" ut av mobbingen, var heller med å bidro til at den skjedde. Hvordan skal jeg da, som ett ungt lite menneske greie heve meg over det, uten å la det gå innpå meg? Jeg har nok aldri tillatt meg at de har skulle ødelegge for meg, men innert inne, tror jeg nok at mye av meg ble fratatt i barndommen. Jeg var redd. Jeg var livredd for å ligge med hodet i en snøfonne på veien hjem fra skolen.. Jeg var livredd for å ligge der, oppned i snøfonna, at husnøkkelen min skulle dette utav sekken, at jeg ikke gikk muligheten til å løpe hjem, låse meg inn og komme meg i sikkerhet. Jeg var livredd for å åpne munnen min, i frykt for å si noe som kunne mistolkes. Jeg var redd for å si ord på engelsk, for jeg viste jeg ble ledd av. Jeg har kanskje ikke vist det åpenlyst at jeg har vært ett offer. Jeg har prøvd å skjule sårene så langt det har gått an. Jeg føler det har gjort meg til en sterkere person. Jeg føler jeg har tjent på opplevelsen, selvom den var grusom der og da. Jeg ville såklart vært foruten...
Jeg savner ikke så inntense smerter jeg følte i den perioden. Jeg gråt meg i seng i en laaang periode. Var livredd for skolen og det som skjedde der.
Heldigvis har jeg også hatt venner opp gjennom skoleårene. Selvom det ikke er venner jeg i dag har daglig kontakt med, var de med å gjøre dagene mine litt bedre enn hva de i utgangspunktet var, og det er jeg evig takknemmelig for.
Jeg setter så stor pris på den hjelpen jeg fikk når jeg trengte det som mest våren 2009.. Ett fantastisk menneske/en terapaut som fikk meg til å få troen på meg selv igjen. Endelig greier jeg leve uten frykten for ikke å være bra nok.. Endelig tør jeg prate i forsamlinger. Endelig tør jeg krysse åpne plasser med folk/ungdommer stående på.. Endelig tør jeg se meg selv i ett speil i en treningssal.. Uten å tro jeg er noe dårligere enn de andre som er i samme salen. Jeg er så stolt over fremskrittene jeg har hatt de siste årene. Jeg er så stolt over at jeg TØR å skrive om mitt liv i denne bloggen,som omhandler meg og hvem jeg er....
Jeg er så glad for å ha dere, så mange flotte lesere, som leser og føler med på oss...